Høsten er på hell, og det er bare så utrolig fint ute. Se på alle de fargeglade bladene. Som et mykt teppe fylt av nye og gamle blader. Alle unike. Akkurat som oss mennesker. Alene og sammen.

Så er det det med å ta bilder. Tenkte på det at naturen faktisk er finere i virkeligheten enn det bildet klarer å fange. Og det er jo en fin ting å tenke på om dagen.

Og så gikk jeg da den morgen-turen som gjorde meg godt.

Jeg leste nemlig en fin tekst om det å ikke utsette til i morgen. At vi er verdt morgendagen i dag.

Teksten utfordret meg. Det handlet om at vi må gjøre en ting i dag som handler om at vi finner oss selv. At jeg finner glede. Ingen unnskyldninger, ikke sette seg selv sist og ingen venting.

Fordi innerst inne så skjønner vi jo, at hvis vi brenner ut, hva er du til for alle rundt deg som trenger deg da?

Hva skal vi lære barna våre? Du lærer dem ikke at en mor gir opp drømmene og lidenskapen og blir utbrent. Vi må lære dem at det er klokt å ikke glemme seg selv på veien.

Husker du da du var ung? Drømmene, mulighetene, spenningen! Det er virkelig saker vi ikke må miste, men favne om nå.

Noen ganger blir vi bare så travle og så fastspent av livet at alt virker dumt. Alt bare krøller seg av tanker og dager, og det blir vanskelig å prioritere riktig.

Jeg sier ikke at jeg er god på det her i det hele tatt. Men jeg skjønner, og jeg er enige i at vi er verdt tiden.

Det finns en superfin svensk dikt som heter «jag har inte tid», men jeg kan ikke lime inn hele for da blir det for langt. Men her er en del av den, og dette med å ikke ha tid er virkelig noe å tenke på:

«Kanske har Du en mor, som är gammal nu, vars enda ljuspunkt i livet är Du. Att glömma henne, är Du på glid? Ditt samvete kvävs med: Jag har inte tid.»

Fordi: mine tanker blir til ord. Ordene blir til handlinger. Handlingene blir til vaner. Vanene blir min karakter. Karakteren blir min skjebne.

Tenk på det, og bring liv inn i livet og ønsker deg en glad dag og uke ❤